Det var på en konferanse arrangert av Forbrukerombudet i Oslo nylig at den kjente teknologen Hannemyr kom med skremselen. Via nettsteder som Google, Wikipedia, Frilck og e-bay, ligger det gjerne annonser fra svindelsteder. Det kan ligge svært gode tilbud annonsert i for eksempel Google, med betalingsløsninger som ser ut som om du er i nettbanken din. Og ja, det er kanskje en kopi av den som faktisk ligger der. Jammen, sier du, jeg har jo sjekket URL-en, altså adressefeltet på toppen av nettsiden. Der står det jo HTTPS, der S-en betyr at den er sikker. Å neida, forteller Hannemyr, det kan enkelt legges over en bildefil på den siden du er inne på. Dermed legger du kanskje inn alle dine personlige opplysninger på et helt annet sted enn det du hadde tenkt på. Eller som din lange erfaring med bruk av nettet skulle tilsi, og nettopp der ligger fellen. Disse svindlerne bruker kjente symboler for å lure deg dit.

Den billige MP3-spilleren var bare en ”fake” for å få mest mulig personopplysninger av deg slik at svindleren kan benytte seg av dette til i beste fall å ha deg inne i et register som de ønsker å selge videre med mest mulig personopplysninger, i verste fall loppe deg for penger.

Ja, men Google da, de har vel kvalitetssikret annonsørene? Hannemyr har kontaktet både Google og andre også, med spørsmålet om de lar alle annonsere på sidene deres?.Ja sier de, vi bryr oss ikke om hva annonsørene annonserer, bare vi mottar penger.

Alle former for svindel florerer på nettet. Forbrukerne stoler på de kjente symbolene fra den fysiske verden, uten å være klar over hva de begir seg ut på. www.nettvett.no kan noe om dette, men ikke alle metoder.

– Det er behov for en mer robust tillitsmodell enn den som eksiterer i dag. Dersom en slik modell skal ha noen muligheter, kreves det koordinert, internasjonal innsats som involverer forbrukermyndigheter etc. i alle land. Dermed må det tilslutt kanskje forankres i FN, tror Hannemyr.

– Jeg blir sur når Google svarer at dette har de ikke noe med, sier han.

– Annonsesyndikatene må ansvarliggjøres for innholdet, slik at man kan ta dem bak annonsen. Man må autentisere identiteter, og man må også ansvarliggjøre leverandører av programvare, mener Gisle Hannemyr.

Web 2.0, tekst, regneark osv. som mange benytter seg av er også en utfordring. Da legger man faktisk tekst etc. inn på servere som blir styrt av andre mennesker. Dette blir ofte brukt til å lage demografer etc. av deg. Beskyttelsen for markedsføring med bruk av personlige opplysninger går nedover. Mye er tilsynelatende gratis, men du gir fra deg veldig mange personlige data. Dette er blitt en lukrativ forretningside, for dem med serverne.

– Man må få på plass en lovpålagt regulering med sterkere autentisering. Dersom man skal inn på nettet må man ha dette. I tillegg må man få på plass enten FN eller lignende internasjonale organer. Disse må lage et register som innholdet kan valideres mot. Dette kan være med i betalingen for tjenesten, og man kan sjekke identiteten på mottakeren av de som opererer på nettet. Det må skje internasjonalt, men det er ingenting i veien for at man lager pilotregulering i Norge. Slik var det også gjennom internett-reguleringen historisk sett, slår Gisle Hannemyr fast.