En helt nye skolehverdag
Foto: Arne Jørgen Løvland

En helt nye skolehverdag

Dette er den tredje artikkelen i en serie om skolen i Norge, og vi er denne gangen kommet til grunnskolen og barnehagen.

I Norge har vi et hat-elsk forhold til USA. Vi elsker "alt som er amerikansk"; film, mote, mat og drikke. Det er ikke alltid vi helt har kontroll på hva vi få i oss, men i vår naivitet spiller det liten rolle, det er jo amerikansk. Samtidig hater vi "alt som er amerikansk"; valgsystemet, dobbeltmoralen og dyrkinga av enerne. Vi nordmenn har hatt et selvbilde som best i verden, og ingen har liksom vært i nærheten av oss. Sånn er det ikke i dag – for stadig vekk blir vi minnet om at vi faktisk er ganske så middelmådige. Mye av dette har rot i den norske mentaliteten der ingen skal være best og ingen skal jobbe utenfor boksen. Slik har vi kvelt eller skjøvet fra oss innovative og dyktige personer. Sånn også i skolen. Enhetsskoletanken om at alle skal gjøre det samme til samme tid, er hemmende, for vi er så utrolig forskjellige. Det å tro at vi skal klare å stappe alle ned i den samme trakta, er tanker fra fortida. En slik verden er rett og slett forbi.

I de siste ukene har det ene partiet etter det andre tatt til orde for heldagsskolen; først SV, deretter V og nå sist Ap. De ser for seg en skolehverdag der skole, SFO og kultur- og fritidsaktiviteter smelter sammen. Dette er oppløftende tanker, og innevarsler endringer i skolen – selv om erfaring viser at det bare er tomme ord. Likevel: Det at samfunnet endrer seg, må nødvendigvis også føre til at skolen endrer seg – til det bedre.

Jeg skrev i forrige artikkel at jeg skulle på ei studiereise. Det har jeg vært – i USA. Jeg har alltid hatt det samme forholdet til USA som de fleste andre nordmenn – et hat og elsk-forhold. Jeg har aldri likt dobbeltmoral og aldri likt den ensidige dyrkinga av enerne, men så er jeg et barn av Gerhardsens babyboom i 50-åra, og er flaska opp på tanken om at det beste er likhetsskolen. Gradvis har jeg fått mer og mer sans for Amerika – særlig friheten til selv å velge og det at du får lov til å bli god.

Nå er jeg så heldig at jeg har barn som bor i USA, barnebarn som er født der og barnebarn som vokser opp der. Tro meg, jeg ser svært mange mangler ved det amerikanske samfunnet, og alt for ofte opplever jeg å ta meg selv i å tenke: Takk og pris for velferdssystemet vårt, tryggheten og åpenheten. Samtidig irriterer det vettet av meg at konservative norske partier som så vidt kreker seg over sperregrensa har så mye politisk makt at de kan stanse ei overmoden utvikling av vesentlige deler av samfunnet. Derfor har det gleda meg at så mange partier i dag hegner om heldagsskoletanken. (Selv om jeg mistenker dem å ha hoppa over konsekvensensanalysen.)

Utgangspunktet for heldagsskolen i dagens debatt er å skape en helhetlig hverdag for elevene slik at når de kommer hjem etter endt skole, har de fri til å leke eller omgås venner sosialt. Dette er direkte kopi av det amerikanske skolesystemet. Når vi snakker om Det amerikanske skolesystemet, er det i høyeste grad misvisende, for over der hersker mangfoldet. Mitt utgangspunkt er offentlig og private grunnskoler og barnehager i Texas. Som i USA generelt, er det også i Texas store forskjeller, men likevel er det en god del felles trekk. Intensjonen, strukturen og oppbygginga er rimelig lik, men gjennomføringa, oppfølginga og kvaliteten varierer, noe den åpne rangeringa av skolene viser.

I grunnskolen og barnehagen er det vanlig å ha heldagsskole fire dager i uka, mens barna slutter noe tidligere på fredager. Etter at skoletiden (formiddagsøkta) er over, får elevene et lett måltid eller de spiser ei matpakke, frukt eller lignende. Deretter tar ettermiddagsøkta over. Hver elev går til sin valgte aktivitet. Det er gjerne ulike språk, kunstprosjekt, boksirkel, skrivekurs, dans eller ulike former for idrett – for å ha nevnt noen. Tilbudene varierer fra skole til skole. Noen av aktivitetene er sesongbetonte, mens andre tilbys daglig, annenhver dag eller ukentlig. Det er også mulig for elevene å bytte aktivitet om de ikke passer inn eller aktiviteten ikke tilfredsstiller dem. Elevene, i samarbeid med foresatte, melder seg på de ulike kursene, og de betaler en avgift. Denne varierer, men skal hovedsakelig dekke materialkostnader.

Et stopp i Norge

I Norge har vi de siste åra opplevd en rekke skolenedleggelser. De er motivert ut fra økonomiske hensyn. Det politikerne ikke tenker på, er at da mister elevene ofte det steder hvor de hadde sin fritid, sin fysiske fostring, sitt daglige velvære, organisasjonene elevene er involvert i mister sitt forsamlingslokale, viktige arbeidsplasser i nærområdet forsvinner og det skjer snart ei forgubbing ved at unge familier flytter til steder der det er skoler i drift. Skal vi få til et skoleløft, en heldagsskole, kan ikke smålighet og økonomi være det som skal styre. Da må hensynet til elevene være det bærende, for målet må være at skolen skal være med på å danne hele eleven, og da må skolen være i nærheten av der eleven bor.

Å skrive om skole i Norge i 2015 uten å nevne norske skolepolitikeres nyeste guru, John Hattie, er dessverre umulig. Politikerne snur kappa etter vinden og plukker det som de mener passer for sin politikk, uten å tenke på om dette passer i norsk skole. Heller ikke hva konsekvensene er. Hattie har sauset i hop en rekke forskningsresultat fra omkring år 2000 og laget et kommersielt produkt. At du ikke kan generalisere på tvers av landegrenser, fag eller aldersgrupper slik Hattie gjør, bryr få seg om. Budskapet hans er nemlig markedsført med en retorikk som har ført til at norske kommunepolitikere har bitt på. Sannsynligvis fordi det passer med deres egne økonomiske tanker for norsk skole. Alle som hevder at "jeg representerer den eneste sannheten", skal vi være skeptiske til. Mange av oss har levd så lenge at vi har vært innom haugevis av reformer og hippe tiltak. Det vi har lært av dem, er det samme som de har erfart i Finland, det som fungerer, er det enkle; gode lærere med god fagkunnskap som har gode arbeidsforhold, god lønn og som staten har tiltro til.

Er det noe vi har i Norge, er det skolepolitikere som oppfører seg som lemen; de opptrer i digre flokker, og i sin vandring mot avgrunnen betaler de gjerne 5 000 kroner for å høre på årets preken. De har også en iboende mistro til alt som fins av lærere: Lærerne tjener for mye, har for lang ferie, gjør for lite, kan for lite og er ei yrkesgruppe som må passes på og stresses gjennom stadige reformer.

Tilbake til USA

Nå er jeg svært usikker på om SV, V og Ap forstår at ved heldagsskolen må nødvendigvis enhetsskoletanken begraves. Det er en naturlig konsekvens. Hvorfor? Fordi verden som vi kjenner den er forbi. Det som fungerte i går, fungerer dårlig i dag. Hensikten med en heldagsskole må være å gi hver elev mulighet til å vokse fra det stedet eleven er på. Det vil være umulig å gi alle et likt tilbud – skolen må altså baseres på individuelle forskjeller, individuelle behov og individuell oppfølging. Da blir det uvegerlig umulig å ta alle under én kam i en enhetsskole. Samtidig blir individuelt tilpassa undervisning reelt og ikke bare en politisk festtale.

Når elevene selv får velge aktiviteter, det er da vi nærmer oss dannelsen av hele mennesket. Da vil hver enkel elev kunne dyrke sine interesser, ikke fordi de skal ned i samme trakta, men fordi de skal delta i det samme samfunnet på sine premisser. Det er slik det er i USA – og det minste barnebarnet vårt bomma på det første valget – sannsynligvis fordi det var motivert ut fra andres ønsker enn hans. Etter at dette ble korrigert, har gutten vokst. Han trives i barnehagen og i aktiviteten etter "skoletiden". Han har fått et nettverk (om vi kan kalle det det på dette nivået) som gjør at han har en stor sosial krets han kan omgås med. I USA er det nesten aldri noen som leker i gata, det gjør de på skolen i nærheten – og ja, det er alltid en skole i nærheten.

Det fine er at når foresatte henter dem etter barnehagen eller skoletiden, er det hjem for å leke med venner. Aktivitetene er hovedsakelig over. Riktignok er det trening én dag i uka med fotballaget, men det er fordi det var umulig å få lagt det sammen med de andre aktivitetene. Dessuten er det fotballkamp hver lørdag i sesongen. I USA setter fotballforbundet opp alle kamper, ordner alle dommere, skaffer alle lag draktsett (hvert år) og holder orden på alle resultat – gratis.

Heldagsskolen i Norge

Skal vi virkelig få til en heldagsskole, må vi ikke gjøre som danskene gjorde. De gjorde nettopp som vi i Norge alltid har gjort, skapte enhetsheldagsskolen. De voksne tilpasset heldagsskolen til sine behov og ønsker, ikke til barnas. Skal vi lage en ordentlig god heldagsskole, må vi for det første starte i barnehagen (mer om det snart), vi må avslutte skoledagen for eksempel klokka 14.00 og fortsette med aktiviteter fra 14.30 til 16.30 for eksempel. (Eldre barn kan ha lengre dager.)

Aktivitetene må tilpasses barna og ha ulike dannelsesaspekt. De må være varierte, og de må være slik at barna kan ha to ulike aktiviteter hver dag – dersom de ønsker det. Dessuten må det være periodebasert – for de som ønsker det – slik at det blir variert, og så må barna kunne velge om igjen dersom aktiviteten ikke passer dem.

Spesielt dyktige barn i for eksempel et språkfag, kunst eller en idrett, må få muligheten til å dyrke sin særinteresse. Dette vil skape personlig vekst og ikke minst mangfold.

Barnehagen

I norsk skole er det systematiske forskjeller i hvem som lykkes. Ingen elever begynner på skolen med blanke ark. Alle har et utgangspunkt de ikke fikk velge selv. Målet må være at vi får en skole som klarer å møte alle elevene på det nivået de er, og løfte dem derfra. I stedet for å dyrke fellesskapet, må vi dyrke eleven.

I Norge er det en utbredt tro på at lek er løsninga på det meste. Motstanderne av heldagsskolen hevder blant annet at det ikke vil bli rom til lek. Lek? Er det noe studieoppholdet i USA har lært meg, er det at lek i organisert form i en barnehage eller skole er oppskrytt, gammeldags og noe de drev med før vi ble opplyste. Lek med litt læring er ut, læring med litt lek, er framtida. 

Jeg har besøkt en rekke barnehager i Norge, og i mange av dem øver de på alfabetet, lærer lesing, matematikk og engelske ord fra barna er omkring to år gamle. Etter hvert økes tilbudet. Det som har slått meg, er at det virker gjennomtenkt til en viss grad, men det virker å baseres på ildsjeltanken, de nasjonale planene mangler, de individuelle hensyn mangler, de faglig motiverte nyhetsbrevene til foresatte mangler og hver elev blir i mindre grad vurdert i forhold til personlig utvikling. Derfor får grunnskolen elever som faglig og utviklingsmessig er på ulike planeter. Det igjen skaper store problemer i barneskolen, og alt for ofte skyves problemene til siden. Derfor får ikke eleven et tilpassa opplegg før i ungdomsskolen eller videregående skole – med alle problemene det skaper.

Sånn som jeg ser for meg barnehagen, er slik jeg så den i USA. Organisert læring fra dag én. Klare arbeidsplaner, små grupper og flere dyktige pedagoger som gir hvert barn ei tett oppfølging. Her følger leken etter læringa, ikke motsatt.  Språklæring, matematikk, naturvitenskap, filosofi, kunst, lesing, oppførsel, ledelse, sosialisering – for å ha nevnt noe. Hver uke får foresatte et nyhetsbrev som forteller hva de jobber med i barnehagen eller skolen, hvilke ord de har lært, hvilke naturfaglige emner de har jobbet med, hvor langt de skal kunne telle (forlengs og baklengs), hvilke bokstaver de jobber med, hvilke historier de har lytta til og jobba med, begrep de har lært, hvilke bøker de leser og ikke minst hva de forventer foresatte skal øve sammen med barna og hva de skal snakke med barna om. På barnehagenivå var det forventa at barna skulle kunne telle til 30 og tilbake allerede da de var fire år gamle.

Hvert år blir barna vurdert. Er de klare til å ta steget opp til barnehagen eller førskolen (neste trinn), eller trenger de ett år til før det skjer. For en nordmann er dette skrekkelig nifse saker, for det er kun i særtilfeller at noen hindres fra å ta steget fra barnehage til skole det året de fyller seks år. I USA er regelen at alle barn vurderes hvert år, og for en amerikaner som har levd med systemet og selv opplevd det, er dette tilpassa undervisning. Her tas det individuelle hensyn ut fra faglighet og utvikling. Derfor går en rekke barn samme "klassenivå" om igjen. Det er sånn det er, og det er helt normalt. Også i Norge må vi tenke annerledes. Vi kan ikke tro at alle skal være like, at alle skal lære det samme samtidig. Noen trenger rett og slett lenger tid.

Mye av det som fungerer i USA, mener Hattie er meningsløst. Det er ikke dette de lærer av, men så har han da heller ikke sett en tre år gammel gutt komme til et nytt land og i løpet av seks måneder både lese og snakke et nytt språk. (Søstera hans tok det enda raskere).

Dersom politikerne vil noe med heldagsskolen, vil skape en bedre skole, en skole som tar individuelt tilpassa opplæring alvorlig, trenger de altså ikke finne den opp – de finner den i USA.  

De to første artiklene finner du i menyen på høyre side – i ramme under navnet mitt. Eller du kan laste ned artikkel én her, og to her.