Skole-politikere med hodet under armen eller armen i bind?

Skole-politikere med hodet under armen eller armen i bind?

De siste åra har vist oss at det innenfor de politiske partia fins en stor menge mennesker av ulikt opphav; rørleggere, veiarbeidere, ingeniører, tømrere og pensjonister. Alle har de én ting felles: et intenst og brennende ønske om å gjøre noe med skolen. Som regel skorter det på evner eller kunnskap, mangel på langsiktighet eller penger, men like ufortrødent går de på med krum hals. Dette skjer og har skjedd i en rekke kommuner, også i Kristiansand. Skolene der har måttet spare titalls millioner av kroner de siste femten åra, og de skal spare ytterligere titalls millioner kroner de neste åra. På samme tid har kommunen satt i gang et prosjekt som skal skape et bedre læringsmiljø – og har satt av 17 millioner kroner til tiltaket. Det aller verste er at dette ikke er ironisk – men en del av en hverdag som skal gi oss en bedre skole. Tro det den som vil.

Det som er hevet over enhver tvil, er at for å skape en god skole, må det være gode lærere til stede. For å få gode lærere, må de gis arbeidsforhold og rammer der de faktisk kan være det. Det må være en forutsigbarhet og langsiktighet, for er det noe forskning har vist, er det at skal du skape noe, må du bygge stein på stein over tid. I kommune-Norge er det ikke rom for langsiktighet, budsjettene skal balanseres årlig, og dette er noe skolene får lide for. De siste ukene har vist at elendighetsbildet er mangfoldig, og det fins over hele Norge, for enkelthets skyld vil vi i starten bruke Kristiansand som eksempel, som en inngang til analysen og som et eksempel på hvordan det står til i skole-Norge.

Når en kommune som Kristiansand hvert eneste år reduserer skolebudsjettene under skinn av at det er produktivitetsinnstramminger, går det ut over lærerne; i antall, i rammetilskudd og i muligheter. De lærerne som blir tilbake, har så dårlige rammer at de ikke klarer å tilby elevene et godt læringsmiljø, enten fordi de savner faglig kunnskap, har for mange elever, mangler muligheter til å dele klassen i grupper, foreta ekskursjoner eller på andre måter konkretisere lærestoffet.

Skolene i Kristiansand har ansatte rektorer som er ansvarlige for tildelte budsjett. Rektorene har også det pedagogiske ansvaret. Alle som jobber i skolen, er bundet opp av ulike lover, retningslinjer og regler. Rektorenes jobb er å dirigere lærerne til å yte det som forventes, til å skape god læring og å sette ut i livet eventuelle overordna planer som kommer fra oppvekstsektoren. I Kristiansand fins ingen slike planer. Hver skole er overlatt til å styre dette selv. Det er mulig FLIK-prosjektet, med professor Thomas Nordahl som fagperson, er et overgangsprosjekt som innevarsler nye tider.

Thomas Nordahl har leda en resultatundersøkelse blant skolene i Kristiansand, og i den skriver han: I forhold til den vanligste oppfatningen om at barn blir "skoletrette", tyder resultatene her på at de heller er "fagtrette". Det betyr at det er grunn til å fokusere på lærernes pedagogiske praksis og faglige kunnskap. De siste åra har det vært satsa på etterutdanning av lærere – men det har til nå bare gjeldt for lærerne i noen få, rike kommuner. I de andre kommunene har det rett og slett ikke vært midler til rådighet. Slik heller ikke i Kristiansand.  

På nasjonale prøver har skolene i Kristiansand alltid skåret lavt, og kan vel best karakteriseres som en middels god skole – om vi godkjenner nasjonale prøver som ei rettesnor og en kvalitetsnorm (noe vi skal passe oss for da alt for mange driller elevene i delvis meningsløs kunnskap). Skolesektoren er organisert i en oppvekstsektor som har ansatt en oppvekstdirektør som leder. Han har ansvaret for det som er av barnehager og skoler og har bakgrunn fra en rekke stillinger innen helse og sosialsektoren, og har verken pedagogisk utdannelse eller erfaring.

Selv om det etter all sannsynlighet ikke var tilsikta, skal Kristiansand ha ros for at de har fått satt fokus på hvor dårlig det står til i kommunen. Thomas Nordahl sier i resultatrapporten for FLIK-prosjektet:I mange år har pedagogisk arbeid foregått uten at kunnskapsgrunnlaget har vært tilstrekkelig systematisert og kvalitetssikret. Det kan vel knapt sies klarere enn at skolen i Kristiansand har seilt sin egen sjø, og kapteinen aldri har funnet fram til styrhuset.

Dagens skole

I ungdomsskolene i Kristiansand hersker det en eller annen form for læreranarki. Elever kan i lokalavisa berette om opptil fem prøver per uke, om prøver som blir meddelt dagen før de skal iverksettes, om prøver som elevene har forberedt seg til, men som på prøvedagen blir omgjort til et annet fag som elevene slett ikke har forberedt seg til. Noen elever opplever to prøver til dagen, og uansett hva de sier, er lærerne døve. Dog uttaler rektoren på verstingskolen at det ikke skal arrangeres flere enn to prøver per uke – det er andre rektorer slett ikke enige i og mener det ikke fins slike retningslinjer.

Etter PISA-sjokket har Høyre hamra inn i oss alle at skolene i Norge er for dårlige, og de siste åra har det skapt et fokus på bedre læring. Det er prisverdig, men få forstår hvordan læring oppnås. Lærerne tror åpenbart at mange prøver er veien å gå – da skapes iallfall et skinn av en bedre skole. For vi som har sett prøvene, kan fortelle at dette er prøver som tester overflatekunnskap. Det som er trist, er at de aller fleste prøvene ikke tester kompetansemål, men det som står i læreboka.

Kompetansemåla i de ulike fag, er utforma som forståelsesmål. I skolen prioriteres faktakunnskap. Dersom det vektlegges at elevene skal forstå bakgrunnen for eller konsekvensene av noe, vil de automatisk også skaffe seg faktakunnskap som årstall og andre opplysninger. Når du pugger faktakunnskap, er det motsatt, da vil nettopp årstall og navn være hindre for forståelsen.

Dagens elev

På mange måter er elvene i grunnskolen uvitende deltakere i et læringsmessig eksperiment som er uten kontroll eller oppfølging. Rundt om i kommunene hersker det en kamp om å bli best – både innenfor fylket og på landsbasis. Denne kampen er ikke tufta på verken pedagogiske prinsipp eller vurderingsmessige kriterier. Her råder et slags hurtigløp uten regler. 

Dette slår ut i et prøvejag vi ikke har sett maken til, i tillegg til at elvene dynges ned av et leksepress uten sidestykke. Det er absolutt ikke noe galt med lekser, men de må gjennomgås neste dag, og de må være relevante. Alt for mange beretter om leselekser som aldri blir gjennomgått og som gis fordi lærer føler for det av faglige grunner. Slike lekser har ikke elvene noe igjen for å gjøre.

Dagens elever har et liv drevet på adrenalin. De skal være best, se best ut, kle seg best, være tynnest, penest, ha flest venner, like alle og være likt av alle på sosiale medier og være kobla på 24/7. Presset er skapt av samfunnet, media, skolen, lærerne, foresatte, klassekameratene, vennene og ikke minst av dem selv. Mange møter før eller seinere veggen – de tipper rett og slett over. Nesten daglig kan vi lese om ungdommer som får psykiske problem. De er fjorten-atten år gamle, ofte jenter, og de har svært liten livserfaring, men likevel lever de et voksenliv. Når voksenproblemene deres ikke stemmer med deres ungdommelige livserfaringer, går det skeis. De har rett og slett ikke erfaring eller muligheter til verken å oppdage, takle eller korrigere, og når verken skolen, foresatte eller andre evner å si stopp, gjør kroppen det for dem.

Mange elever redder seg en stund på at de også driver organisasjonsarbeid eller idrett. I organisasjonene får de koblet av, idretten gjør at kroppen deres tåler mer, og slik bygger de krefter til å takle morgendagens problem. Likevel er andelen som driver med idrett eller organisasjonsarbeid synkende, og forskning viser at veldig mange elever dropper ut fordi verken organisasjonsarbeid eller idrett passer med livet på eller etter skolen. Dette er særlig merkbart i overgangen mellom grunnskole og videregående skole. Dessuten viser erfaring at idretten kan skape en kunstig barriere mot problemene, slik at når den brister, er fallhøyden så uendelig mye større.

Samfunnet

De fleste elevene er ikke i stand til å velge selv. Vi voksne må rettlede og veilede dem. Når elevene bærer seg over for mange lekser, for tett med prøver og de føler at vi er motstandere av dem, må vi ta tid til å forklare dem og oppmuntre dem – og justere kursen. Det er nettopp her det skorter. Vi skal utdanne mennesker som skal klare seg i et samfunn preget av konkurranse. Et samfunn der de som passivt bare sitter og tar imot, hurtig blir omgjort til klienter. Ingen ønsker at elevene stilltiende skal sitte og ta imot, nei, de skal få si imot, ytre seg og gå inn i en dialog slik at skolelivet og privatlivet kan kobles sammen uten at det går ut over deres psykiske helse.

Etter hvert som vi vokser til, klarer vi mer, og det å finne balansen mellom hva vi klarer og ikke klarer, er svært individuelt. Opplæringsloven sier at elevene kan kreve å få skoledagen tilpassa, da må vi voksne ta oss tid til å gi dem det. Selv har jeg to elever som er så psykisk syke at de ikke orker å komme på skolen – og i hovedsak kommuniserer vi gjennom nettet. Framføringer skjer individuelt, mens andre innleveringer følger klassenes planer. Jeg er sikker på at vi skal klare å få dem igjennom, nettopp fordi vi har tatt nødvendige grep og tilpassa skolen etter deres behov.  

I Norge har spørsmålet om heldagsskole aldri vunnet fram, men når vi ser hvor mye tid og krefter elevene bruker på skolen, og hvor lite tid de har igjen til fritidsaktiviteter, bør vi kanskje igjen løfte dette opp som en modell vi bør prøve ut.

---

Dette er den andre artikkelen i en serie på tre. Vi starta med høyskolene og universiteta og satte fokus på mangelen på forskning, og den manglende koblinga mellom professorene og skolehverdagen. Den kan leses her.

I den tredje og siste artikkelen tar vi utgangspunkt i USA etter ei studiereise vi nettopp har foretatt. Da kommer vi inn på blant annet heldagsskolen. Vi beveger oss helt ned i barneskolen og barnehagen. Når media i dag viser at barnehagebarn heller vil være inne med nettbrettet enn å være ute og leke eller være med venner, viser det at barnehagen ikke forstår at det er arnestedet for læring. Kanskje er det på tide å kaste ut leken og erstatter den med læring?

Aktuell litteratur for videre lesning:

Kvalitetsutvalgets innstilling, I første rekke, NOU 2003

Black med flere (2006) Assessment for learning: putting it into practice.

http://www.udir.no/Vurdering/Vurdering-for-laring/

Henning Fjørtoft, Effektiv planlegging og vurdering(rubrikker og andre verktøy for lærere)

Henning Fjørtoft, Vurdering i skolen(Udir-foredrag)