Orden og oppførsel karakteren

Rives skolens sjel bort med rota om orden- og oppførsel-karakteren skrotes?

Det at skolen for alltid skal være slik den er i dag – er vi rimelig sikre på at de færreste tror. Samfunnet endrer seg, og med dem tvinges også skolen til å korrigere kursen. Vi må selvfølgelig passe på at endringene ikke kommer fordi vi på død og liv må forandre for å forandre. Endringene må skje til det bedre. I utgangspunktet elsker vi endringer – det er det som skaper spennende hverdager. Endringene krever at vi må lære noe nytt, vi må forandre oss, planlegge på nytt og skape en annerledes hverdag for oss selv og våre elever. Det er da vi føler at vi lever, at skolen lever og at vi beveger oss enda et hakk nærmere det ultimate læringsfellesskap. Når det såkalte Ludvigsen-utvalget i disse dage diskuterer dyptgripende endringer i skolen, registrerer vi det med stor fornøyelse og glede.

Det som er spennende, er at arbeidet i utvalget i stor grad foregår for "åpne dører" gjennom en tilsynelatende affabel og moderne synlighet via blogg, rapporter og delrapporter. Det er spenstige takter over dette, og det er spenstige tanker de legger fram. Det kan sies mye om utvalgets sammensetning, for også dette er spenstig; lege, kjernefysiker, skipsbygging-styreleder, musiker, debattansvarlig, rektor, skolesjef, svensk lærer, dansk professor og lederen sjøl – norsk professor. Dog savner vi et par proletarer; helt alminnelige lærere – vi er sikre på at de ville brakt inn et annet perspektiv. Vi savner også elevorganisasjonen. Vi tror vi forstår hvorfor noen med metieret lærer ikke er med – lærere er ikke kjent for å heie på endringer.

Sten Ludvigsen, som er professor i læring og teknologi ved Universitetet i Oslo, sier utvalget ikke har konkludert enda, men at det er viktig å diskutere hvordan vurderingsformene i skolen kan fornyes.

For et par år siden besøkte jeg skoler på Island. Der er alle grunnskoler én til ti-skoler, de har skolemåltid og frukt hver dag, de har helsesøster og rådgiver og hver skole har en ansatt psykolog. Elevene følges opp tett, og på mange måter har Island den skolen Ludvigsen-utvalget er på jakt etter; en skole som i stedet for å stemple elevene med dårlig orden og oppførsel hjelper dem med å utvikle bedre evner til selvregulering og impulskontroll. Mari Rege sier i en kronikk i DN den 23. mars at "evnen til selvregulering påvirkes av oppvekstmiljøet, og at ungdomsåra er en spesiell sensitiv periode for å stimulere selvregulering."

Ludvigsen-utvalget har et klart definert mandat, og de skal innen 15. juni levere ei innstilling der de spesielt skal vurdere noen nærmere definerte punkt (du kan lese mer her). Det som særlig har fått oppmerksomhet, er verken mandatet eller andre punkt, men at utvalget heller mot å foreslå å fjerne karakteren i orden- og oppførsel.

Bort med orden- og oppførselskarakteren?

Utvalgsleder Ludvigsen sier til DN at ordenskarakteren er en del av en større diskusjon utvalget har om vurderingsformer i skolen. "Orden og oppførsel er viktig i denne sammenhengen fordi vi vet at selvregulering, sosial og emosjonell kompetanse er helt avgjørende for elevers læring. Vi diskuterer hvordan dette kan bli en del av elevenes underveisvurdering i fag, i stedet for å skille ut orden og oppførsel i en egen karakter," sier han.

Noen lærere vil garantert reagere med drakoniske reaksjoner, og hardnakka kjempe mot dette. Vi var også der, men jo mer vi har lest, og jo mer vi har satt oss inn i teoriene bak tankegangen, jo mer fascinert er vi av den. Rege trekker fram forskninga til James Heckman, nobelprisvinner i økonomi, som viser at selvregulering og annen sosial og emosjonell kompetanse hos barn og ungdom har minst like stor betydning som iq for hvordan de senere lykkes med utdannelse og arbeid. Rege mener også at karakterer i orden og oppførsel kan virke mot sin hensikt. "En stadig trussel om nedsatt orden og oppførsel er neppe med på å bygge gode relasjoner og tillit".

Vi ser at det å jobbe preventivt, ta tak i det som dukker opp, er viktigere enn å bruke tid på å sette karakter. På mange måter er det meningsløst at en lærer skal sette karakter i oppførsel. Det fins en rekke studier som viser at det å skape gode relasjoner mellom elev og lærer, er svært viktig. Når eleven føler at han eller hun er viktig for læreren, så er det med på å styrke elevens selvregulering. Stadige trusler om nedsatt oppførsel eller orden, er i så måte ingen heldig kombinasjon.

Konsekvenser

På mange måter vil det å fjerne orden- og oppførselskarakteren bety en tilnærma revolusjon i deler av skole-Norge – kanskje mest i videregående skole. Ideen med å ta bort nevnte karakterer, bygger på tanken om at elvene hele tiden må korrigeres gjennom dialog og tilbakemeldinger. Det fordrer et du-vi-forhold der elev og lærer møtes på samme nivå, og at de har en felles interesse i å delta i denne selvregulerende prosessen. Bort med den etnosentriske lærer, og inn med den dedikerte.

Det vil nok utfordre mange læreres elevsyn, og ikke minst deres pedagogiske tilnærming, eller deres pedagogiske ståsted. For dem som kjenner til Bubers dialogpedagogiske perspektiv, Freires kritiske pedagogikk og Glassers involveringspedagogikk, er dette kjente toner. 

Skolen trenger endring. På kort tid er samfunnet totalt forandra – sånn også med elevene. Det som var rådende elevsyn eller god pedagogikk ti år tilbake, er ikke nødvendigvis det i dag. I kimen til endring ligger spor fra fortida og føringer for framtida. Det er dette som er Ludvigsen-utvalgets intensjon – de vil finne fram til hva skolen bør beholde, hva den må forandre og hva den må skrote. Et fantastisk spennende utgangspunkt for et utvalgs arbeid.

De sier selv at de ikke vet, iallfall ikke enda.

Det Ludvigsen-utvalget må passe seg for, er å legge enda flere oppgaver på læreren. Skolen er svært byråkratisert, og vi bruker mange timer hver eneste uke på oppgaver som ikke nødvendigvis er direkte relevante for læringa. Vi trenger derfor ikke flere oppgaver, men tid til undervisning.

Det må være et mål at vi skaper en skole som bygger på noen felles verdier, normer og regler – som er konsistente, og da må rådgiver og helsesøster få en omdefinert rolle. De må rett og slett involveres i mye større grad enn i dag i elevenes læringsprosess. Når elevene kommer til skolen, er det rådgiver som må ha første samtale. Deretter helsesøster. Det primære er å kartlegge eleven og finne dennes behov, men også å skape et fellesskap, gode relasjoner og tillit. Slik får også kontaktlærer flere personer å spille på når det butter mot og tiltak må settes inn. Rådgiver og helsesøster kjenner allerede eleven, og de har mye lettere for å kunne analysere, sette inn eller skissere nødvendige tiltak.

Sånn skaper vi en skole for framtida uten orden- og oppførsel-karakteren og med flere ressurser til å hjelpe, gaide eller korrigere elevene.