Norsk skole uten forskning og uten retning?

Norsk skole uten forskning og uten retning?

Mandag 27. februar inviterte statsministeren og kunnskapsministeren til et toppmøte om forskning som skulle vare i hele to og en halv time! I åpningstalen sa statsministeren at det særlig skal satses på talentutvikling. Hun spurte om hvordan vi kan gjenkjenne talent, om det fins et system som fanger opp de beste, om vi trenger ordninger for å følge opp talentene og om det for eksempel er slik at et prosjekt som ser solid ut på papiret, vinner fram, før hun til slutt lurte på hvordan vi kan tiltrekke oss de beste internasjonale talentene. Dersom du nå i et øyeblikk av positivt engasjement, glød og vårlig glede tenker på skolen som en arena for disse tanker, tar du skammelig feil. Statsministeren nevnte ikke skole med ett eneste ord, for det det skal forskes på, skal ha internasjonal retning, må vite, og prioritet får "miljøet, ressursene i havet, klimaet og den miljøvennlig energien". At skolen som de ni siste åra nærmest er skildra liggende med brukket rygg, og som "alle" politikere skal styrke, ikke en gang nevnes, er sjokkerende svakt og viser at politikerne hovedsakelig er flinke til å prate og love, men ikke til å handle.

To dager etter at statsministeren slo seg på brystet og skrøt av den internasjonale satsinga på forskning, var det Magne Mogstad som hadde verdens øyne retta mot seg. Før han har fylt 35 år, er han professor ved et av de aller beste økonomiske institutt i verden – University of Chicago. At en med doktorgrad fra Norge har gjort en slik lynkarriere, er fantastisk gledelig, unikt og enestående. Mogstad dro til Chicago i fjor, og sier om norsk forskning at vi i Norge bruker mange skattepenger på instituttsektoren, som frembringer lite kunnskap av høy vitenskapelig kvalitet.

Et par uker tidligere la Rattsø-utvalget fram sin rapport der de uttrykte stor bekymring for norske skoler og barnehager. Elevene leverer ikke resultat som står i forhold til alle pengene vi bruker på dem. Tvert imot så er det heller middelmådig det aller meste, og produktivitetsutvalget skriver at "norske skoleelever viser lave ferdigheter i basisfag" og at "produktiviteten i grunnskole og videregående opplæring er lav i internasjonal sammenheng" og at "kvalitetssvikten i grunnskolen generelt – og i matematikkfaget spesielt – er godt dokumentert."

Kvalitet i skolen

Professorer eller personer med andre akademiske titler ved universitet og høyskoler har krav om at en stor del av stillingsbrøken skal være forskningsbasert. Helt siden "Pisa-sjokket" i år 2006 har kvaliteten ved skolene i Norge vært i fokus. Svært mange skoler, kommuner eller andre har dratt til Finland – ideallandet som alle vil etterligne. Finland skårer høyt år etter år på internasjonale tester, og landet viser at de har en kvalitativt god skole der elevene trives og de lærer mye. I tillegg trives lærerne, og kampen om å få undervise har ført til at det er svært høyt utdannete lærere selv i de laveste klassetrinn. En situasjon diametralt motsatt av det vi opplever i Norge. Så få vil bli lærere at vi om noen år vil mangle titusenvis av dem.

Det som har skjedd siden "Pisa-sjokket", er typisk for Norge, politikere og norsk skolepolitikk; straks sjokket har lagt seg, har det gradvis sklidd over i glemselens dal, og alt har fortsatt som før. Dersom vi hadde politikere som handla og som fulgte Rattsø sine tanker og Mogstad sin kritikk, måtte statsministeren se på skolen som et sted det må forskes på for å gjøre den bedre. Det ville gitt oss håp, for der er talentene!

Skoleforskning

I og med at elendighetsbildet av skolen er så klart og entydig, og at det er bekrefta flere ganger i ulike tester, er det underlig at det ikke er initiert skoleforskning. Det fins en oversikt over spesifikk skoleforskning gjennom Kunnskapssenter for utdanning. En detaljert gjennomgang viser at det er laget svært mange rapporter, og at relevansen i forskninga for å utvikle skolen i en retning der læringa er i fokus, den er nærmest fraværende. Det vi finner, er forskning med internasjonalt tilsnitt, hovedsakelig på engelsk, og for å si det mildt, rimelig fjernt fra den skolehverdagen som vi opplever og det behovet vi har.

Nå vil sikkert noen si at det er ikke der du må lete, du må gå til institusjonene. Da vil du oppdage at "skoleforskning, det er det mye av." Joda, vi har vært innom "nesten alt" som er av de ulike høyskolenes og universitetenes forskningssider. Det fins noe forskning i eller om skolen, men hovedfokuset ligger på barnehager, barnehager og barnehager.

Det har vært svært lærerikt, spennende og utrolig moro å besøke de ulike institusjonenes nettsider. Det er tydelig at for dem, er forskning svært viktig. Det som slår oss, er likevel at det kan virke som at hovedgrunnen til at forskning er så viktig, ikke er lærdommen de kan trekke ut av den, men fordi den genererer mange penger til institusjonen. En rekke av universitetene og høyskolene har flere ansatte som kun jobber med å få tilført eksterne forskningsmidler, og den kampen er knallhard. Det kan vi lese i rapporter, styremøte-referat og notat, mange av dem med krav om utskiftinger, forbedringer, effektiviseringer og endra søknadsrutiner.

Det universitetet som har det desidert enkleste, mest oversiktlige og best strukturerte system over sin forskning, er Universitetet i Stavanger. Det er fantastisk enkelt å finne fram, og det er mye god og spennende forskning – men ikke i eller om skolen – for heller ikke her driver de skoleforskning i nevneverdig grad ut over å forske på barnehager og tidlig skolestart. Likevel er det et forskningsmiljø i Stavanger retta mot skolene – særlig på lesing.

Forskning i skolen

Rundt om i norske universitet og høyskoler står en rekke professorer og foreleser om didaktikk og pedagogikk for studenter som en gang i framtida tenker å undervise ved våre skoler. Det store flertall av professorene har ikke vært i skolen siden de i ei fjern fortid selv var elev. Professorene føler seg trygg på teorien, men har bare en teoretisk anelse om den faktisk virker i praksis. Svært mye tyder på at den ikke er i nærheten av å gjøre det.

Få av professorene har erfaring med en digital hverdag, joda, de kan sin Fronter, men didaktiske og pedagogiske knep for den digitale hverdagen, kan og vet de lite om. Dette er et problem i hele skolen, for de siste tre-fire åra har det omkring i Norge vært satt i gang en rekke prosjekt med nettbrett. Ingen av dem har vært en suksess, og alle har også vist seg å være bortkasta tid og ressurser. Andre steder i landet har det vært satt i gang forsøk med matematikk i fokus, naturfag i fokus, lesing i fokus, karakterer i fokus og lignende prosjekt. Felles for alle, er at de bygger på et lokalt initiativ, tilfeldige begrunnelser og stort sett uten forskningsfokus. At femti skoler skal ramle i det samme hullet og oppdage at de har erfart det samme, viser hvor individualistisk norsk skole er. Det er en skole uten felles retning.

Avstanden mellom det det undervises om på høyskoler og universitet, har aldri vært større enn i dag. Hvordan skal vi klare å utvikle skolen når de som skal utdanne lærerne ikke er oppdaterte på skolehverdagen? Hva er det i skolen som ikke fungerer? Hvorfor vil så få bli lærere? Hvorfor er det slik at elever i mange klasser misliker enkeltfag?

Vi er rimelig sikre på at skal vi få til en bedre skole, må det i mye større grad være ei samhandling mellom utdanningsinstitusjonene og skolene. Professorene og de andre akademisk ansatte må ut i skolene, de må erfare hva som skjer, oppdage hvordan det skjer og forske på hvorfor det skjedde. Ikke bare gir det en bedre skole, men det gir en skole som i mye større grad er klar over endringene som skjer, og kan foreta de nødvendige grep for å korrigere og rette opp. Da kan vi snakke om et levende utdanningsmiljø med retning.

Dette er artikkel én i en artikkelserie på tre. Neste artikkel vil ha hovedfokus på elever og læring i grunnskolen, mens den siste vil ha fokus på barnehage og overgangen mellom barnehage og skole i Norge kontra USA (til den siste ligger det også ei studiereise).

Dersom du ønsker å lese videre, anbefaler vi:

Produktivitetskommisjonens rapport

Statsministerens tale på toppmøtet om forskning

Langtidsplan for forsking og høyere utdanning