Språklig grums i VG2-lærebøkene i norsk for studieforberedende

Språklig grums i VG2-lærebøkene i norsk for studieforberedende

I fjor fikk vi ny læreplan i norsk, og med det kom det nye lærebøker. Dette er andre artikkel i en serie på tre, og her tar vi for oss bøkene for VG2. Det fins fire kandidater: Moment fra Cappelen Damm, Intertekst fra Fagbokforlaget, Panorama fra Gyldendal og Grip teksten fra Aschehoug.

Valgene forlaga har foretatt med skrifttype og -størrelse, skreiv vi om i forrige artikkel og repeteres ikke her. I stedet går vi gjennom alle kapitlene i bøkene og vurderer dem i forhold til oppsettet, innholdet, språket, tekstene, bildene og andre faglige valg.

Grip teksten

VG1 Grip tekstenGrip teksten fra Aschehoug forlag er ei bok på 480 sider. Av disse er 280 sider fagstoff og av dem er 30 % på nynorsk. Tekstdelen er på 165 sider. Boka har et mykt omslag.

Middelalderen er åpningskapittelet. Det historiske tar mye plass, og ideen med å skape et historisk univers først for så å trekke inn litteraturen, er både dyktig og smart gjort. Problemet er at det blir veldig mye tekst som er tung å lese. Et unntak er sidene om De første bøkene, der er språket enkelt og direkte.

Det at språket er trukket ut i egne kapitler og plassert som kapittel fem og seks, virker noe underlig. Det er vanskeligere å veksle mellom litteraturen og språket, og det er heller ikke enkelt å la litteratur og språk trekke veksler på hverandre når de er plassert sånn.

Det å kunne trekke linjer mellom middelalderen og vår tid, enten språklig eller tekstlig, er fraværende i boka. Norge har noen av verdens beste band innen svart- eller dødsmetall-sjangeren, og å trekke veksler på dem ville for eksempel gitt boka den nødvendige koblinga til vår tid.

Litteraturhistorie fra 1500-1850 er kapittelet etter middelalderen. Dette er et heseblesende kapittel med veldig mye tungt stoff som bare i liten grad klarer å behandle periodene på en god måte. Det er underlig at boka ikke i større grad tar i bruk maleriene, for eksempel. En svært viktig del av norskfaget er bildeanalyse, og 16-1700-tallet har tusenvis av skatter. Som for eksempel barokkmaleriene med sine dramatiske scener fra historiske hendelser. Disse kunne med letthet vært brukt til å skape et univers som elevene ville trives i.

Språklig skjemmes boka av feil i bruken av tid (tempus). Vi kan lese at Mye av kunsten i Europa i middelalderen er religiøs kunst. Kirker ble dekorert … og En dominerende faktor i kulturlivet i middelalderen er den katolske kirken, pavekirken. All lærd teologisk litteratur i Vest-Europa var skrevet på … Slike eksempler fins det svært mange av. I forfatter-presentasjonen dukker også slike feil opp, som For denne boka fekk ho Natt & Dags Oslopris 2014. Juryen seier dette …

Det er også et stort problem at boka bruker en som et upersonlig pronomen. Det skaper en upersonlig og flat tekst. Utdanningsdirektoratet og Språkrådet vedtok i 2005 at ordet en ikke skal brukes som upersonlig pronomen i skolen. I dag er ordet en utelukkende ubestemt artikkel (kvantor).

Setningsbindinga i boka er god. Vi fant noen steder de medieskapte setningene som starter med og eller men. Mediene flyter over av slike feil, men så har skribentene der verken kunnskap eller evne til å bruke språket korrekt. Det må vi forutsette at forfatterne av ei lærebok har, for den skal ikke repetere meningsløse feil.

Forestillinga om det norske er kanskje det kapittelet som er kjedeligst og dårligst. Boka evner aldri å gjøre stoffet interessant, heller ikke ved å kaste inn noen setninger om Ylvis-brødrenes rev, Karpe Diem eller Kon-Tiki. I stedet for å roe ned og ta for seg hva som kan tenkes å være det norske eller definere det norske, blir vi med på ei reise gjennom et vell av forfattere og deres verk. I dette kapittelet behandler de også språket fra 1800-tallet og framover. Da blir det svært spesielt at vi bare noen få sider lenger ut nok en gang møter språket på 1800-tallet. Hadde boka introdusert språket tidligere, ville elevene hatt forutsetning for å se linjene og det hele kunne være gjort enklere.

Tekster i samtid og fortid er kanskje bokas beste kapittel. Her trekkes det linjer til vår tid, og i tillegg er det ei svært interessant sammenligning mellom Tristan og Isolde og novella Oktober. Boka klarer på en meget god måte å trekke inn verdier, og kapittelet framstår som faglig godt og leservennlig.

Lese, analysere, skrive og argumentere er verktøykapittelet der sjangrene blir presentert. Et helt greit kapittel, men det er rotete, består av svært mange farger, tabeller, rammer, bilder og punktlister som sammen skaper et noe forvirrende uttrykk.

Munnleg er bokas siste kapittel. Det at vi mot slutten får et kapittel som i sin helhet behandler det muntlige, syns vi er smart. Ofte er det mot slutten av året nettopp det muntlige som står i fokus i klassene. Innholdet er også rimelig bra, selv om vi kunne tenkt oss flere spennende oppgaver.

Tekstene er mange og gode, selv om vi har lest flere av dem tidligere. Forlaget har lagt mye arbeid i å finne tekster som henger sammen med det faglige. For eksempel slike som kan fungere innenfor det norske, eller innenfor myter og folkediktning. Sistnevnte er spesielt interessant. Der har forlaget virkelig fått fram en svært spennende bredde som innbyr til utforsking. Det som vi ønsker oss, er at det er flere spørsmål til tekstene (eller oppgaver som forlaget kaller dem) som i større grad belyser det analytiske eller som krever refleksjon. Det er litt for mange banale og enkle instruksjoner som Skriv ein sonett …, Lag ei dramatisering …, Lag replikker…, Les meir om …, Skaff deg filmen … i så måte dyrkes overflatelæringa og ikke den dypere refleksjonen.

Helt til slutt i boka er det en oppslagsdel hvor viktige tekstbegrep og språklige virkemidler forklares. Det er også en gjennomgang av regler for korrekt språk. Forlaget kaller enda som-setningene for leddsetninger, og glemmer å si at vi alltid setter komma etter en som-setning. De roter også med reglene for deling av ord ved linjeslutt. Regelen er slik at vi helst ikke skal dele ord, men dersom vi må, skal vi dele slik at vi starter neste linje med en konjunksjon. Tydelig sammensatte ord kan deles for eksempel slik: sommer-leker, kanel-stang-krydder. Forlaget opererer enda med eiendomspronomen i denne delen, men noen sider lenger bak bruker de eiendomsord, som er korrekt. Her påstår de også at vi kan bruke en/ein som ubestemt pronomen – hvilket vi altså ikke kan.

I norsk språk har vi tre kjønn. I nynorskdelen er Grip teksten innom alle tre kjønna og bøyer dem etter regelen. I bokmåldelen derimot, bøyer de hunkjønnsorda også som hankjønn. Det å kalle ordet hunkjønn da, virker underlig.

Grip teksten er den boka som bruker flest farger. Vi forstår tanken, men gjennomføringa skaper et rotete uttrykk. Det er også en god del å utsette på det språklige, og boka ville vunnet mye om den hadde lagt opp til en mer korrekt og presis skrivemåte.  

Moment

VG1 MomentMoment fra Cappelen Damm er ei bok på 512 sider. Av disse er 317 sider fagstoff og av dem er 35 % på nynorsk. Tekstdelen er på 168 sider. Boka har et mykt omslag.

Å forstå tekster i en kulturhistorisk sammenheng er bokas åpningskapittel. Alle kapitlene starter med et dobbeltoppslag hvor et fotografi dominerer. I tillegg er det en stikkordsmessig oversikt for hva elevene skal kunne etter at de har arbeida med kapittelet. Det første oppslaget domineres av to jenter som holder hvert sitt brød opp til munnen. Vil jentene bruke bakverket som et instrument, eller er de klare til å ta en bit? Denne forvirringa holder seg gjennom hele kapittelet, og vi lurer på hva i all verden forlaget har tenkt når de har lagt dette som åpningskapittelet. På mange måter er det helt unødvendig svada.

Middelalderen er det neste kapittelet, og helt fra oppslaget med runeinnskriften og fram til siste side med kildeoversikten, er dette er godt kapittel. Bokas beste, skal det vise seg. Det er bra med luft, mange gode bilder med gode bildetekster. Likevel undres vi over hvorfor i all verden de gjentar hva middelalderen er og hva elevene skal lære tre ganger?

Boka prøver å trekke leseren inn i teksten gjennom direkte henvendelser, som Du har nå lært at … I VG1 lærte duTenk deg at duI dette eksempelet ser du … Til tider blir det alt for mye. Dessuten krasjer det med at boka også bruker en eller ein – det er ikke akkurat leservennlig.

Boka er full av setninger som starter med og eller men, og viser i så måte en litt lemfeldig tilnærming til språket. Dessuten har boka en tendens til å stille spørsmål i tide og utide. Det virker hjelpeløst og er snublende nær måten elever skriver på når de tror de skriver essay ved å stille mange spørsmål!

Det tar ofte svært lang tid før tekstene kommer fram til poenget. For eksempel når de på ei heil side drøfter inndelinga av middelalderen i Europa og Norge. Ekstra ille blir det når det i tillegg er svært tungt og forvirrende å lese. Det faglige om perioden middelalderen starter først på den femte sida.  

Norrønt språk og moderne norsk er neste kapittel. Det at disse ligger etter hverandre, er smart. Da blir det enklere å trekke veksler på litteraturen når språket behandles. Vi liker kapittelet og det at boka kort og presist lager et riss av det norrøne språket uten å bli for detaljert, er dyktig gjort.

Renessansen kommer først i gang på den femte fagsida, men da blir det veldig teksttungt. For det første hopper teksten mellom Europa og Norge, og dessuten er det vanskelig skrevet. Til tider dynges det på med fagstoff, og det er nesten så vi ikke klarer å puste mellom alt boka vil ha fram.

Boka vil gjerne framstå som moderne og prøver å knytte linjer mellom datida og nåtida. Flere steder, som i kapittelet om middelalderen, klarer de det. I dette kapittelet blir det latterlig når de sammenligner boktrykkerkunsten da og nå, og når de på ei halv side viser et fotografi der en moderne parfymemaker lukter på en parfyme, blir det i overkant flaut – selv om Montaigne skrev et essay om lukt.  

Barokken har et oppslag som er helt fantastisk. Første gang vi så Pozzos maleri i St. Ignazio-kirka i Roma, hadde vi vondt for å forså hva vi så, men så er det også malt for å “narre øyet”. Bildet gir oss assosiasjoner til Michael Jacksons film Ghosts.

Bildene som fins på oppslagene, presenteres i noen av kapitlene i en fullversjon på siste kapittelside. Her står også tekstkildene. Da er det merkelig at noen av oppslagene kildemessig forblir gåter.

Renessansen er tungt å lese, det er få bilder, mye mindre luft og kapittelet består i hovedsak av tekst. Koblinga mellom datida og nåtida når i dette kapittelet det absolutt latterligste uttrykket når kong Olav på trikken kontrasteres med Ludvig den 14. Hva i all verden kan forlaget ha tenkt?

Opplysningstid er kapittel seks. Det er mye tekst, det er tungt å lese og det tar for lang tid før det kommer til poengene. Fokuset burde være på perioden ved at de definerer hva som er vesentlig. Deretter kunne de ta for seg litteraturen ved å starte i Europa og avslutte i Norge.

Oppgavene som hvert kapittel har mot slutten, er like enkle og svake som dem i VG1-boka. Lag et tankekart, Lag en oversikt, Hvilken periode ville du valgt. Begrunn svaret, Lag et utkast til et radioprogram, Skriv en forfatterpresentasjon, Hva er det å være myndig?

Romantikken åpner selvfølgelig med et bilde av Petter Northug – av alle ting. Det er også underlig at boka velger å presentere Rousseau her og kobler han til et bilde av ei to år gammel gråtende norsk jente på ski – som er svært ukomfortabel med den oppstilte situasjonen.  

Etter denne starten drøfter boka romantikken som estetisk kategori før den på ei heilside drøfter det sublime. Detter kommer Vandrer over tåkehav og på sida etter en Visitnorway-reklame for det norske – av alle ting – før boka drøfter kunstneren i klassisismen kontra romantikken. Dersom du er forvirret, tenk da hvordan elevene vil føle seg når de skal holde orden på dette lappverket av opplysninger, latterlige påfunn og faglige svada. Det fortsetter nemlig like galt i tretti sider til! Da få vi i rekkefølge norsk arkitektur, lesing i skolen, norsk universitet, Goethe, Maurits Hansen, mer om Norge, nasjonalromantikken, folkediktning og til slutt Collett, Bjørnson og Ibsen – i den rekkefølgen.

Norsk språkdebatt og språkpolitikk på 1800-tallet er smart plassert like etter kapittelet om romantikken. Dersom lærer har klart å lose elevene gjennom romantikken og nasjonalromantikken, vil det forundre oss om han klare det mye lenger. Kapittelet starter med at språk er makt, deretter dilemmaet i 1814, men hopper snart tilbake Svartedauden, og med det er forvirringa i gang. Reformasjonen er det neste emnet, og vi måtte bla tilbake for å se om vi hadde lest feil om at dette skulle handle om 1800-tallet. Det hadde vi ikke, men sannsynligvis har forfatterne glemt det.

Førestillingar om det norske er et godt strukturert kapittel. Dessverre er vi tilbake til spørsmåla, og i stedet for å skrive hvordan det er, spør boka hele tida om vi finner det norske i grunnloven, i bondekulturen og så videre. Irriterende platt. Det må da kunne gå an å strukturere stoffet kronologisk uten å ta inn alle mulige tankesprang som måtte komme rekende på ei fjøl til forfatterens hode.

Å sammenligne fortellemåter og verdier i myter, folkediktning og samtidslitteratur er det tiende kapittelet. Igjen er det tekst som dominerer, men denne gangen er det også en uinteressant tekst. Det å koble fortellemåter og verdier handler om å koble eldre tekster til samtidstekster – det aspektet savner vi. Boka kunne kanskje brukt noen av de underlig plasserte fotografiene og kobla dem til eldre tekster?

Retorikk er neste kapittel. Moment velger å repetere appellformene for deretter å presentere tale. Vi synes det fungerer. Det at boka deretter går tilbake til appellformene og skriver om retorisk analyse, er lurt, men det er lagt opp i overkant vanskelig.

Skriving er et slag verktøykapittel. Dette er bokas desidert dårligste kapittel, selv om noen av tipsene er gode. Oppleggene kommer på rekke og rad og er strukturert noe sånn: Før du leser, skrive-emnet, Oppgaver underveis, mer om emnet, Oppgaver underveis, mer om emnet og gjerne en modelltekst, Oppgaver underveis og så videre i 52 sider uten stans! Et komplett mareritt!

Skriv riktig er bokas siste kapittel. Dette er glimrende, og vi elsker alt ved det. Det er også hyggelig at forlaget her bruker punktlister korrekt. Ordenstalla er bytta ut med tall uten skilletegn. Det eneste minuset, er at de hevder vi har to upersonlige pronomen, man og en.

Tekstene avslutter boka, og består av flere mangler enn av tekster som treffer. Det å plukke ut ei eneste novelle utenom Faderen, er et merkelig valg. Alle samtidstekstene er nemlig sakprega tekster. Hvordan i all verden har forlaget tenkt at vi skal sammenligne fortellemåter og verdier i eldre tekster med dagens når det bare er sakprega tekster å gjøre det gjennom?

Førlesingsoppgavene er ofte rene faktaspørsmål, som Hvem var …, Les om … Oppgavene til de skjønnlitterære tekstene er ofte enkle, som Hva betyr, Sammenlign, Skriv en side i dagboken, Repeter, Lag en liste over ord du ikke forstår, Pek på fakta. De sakprega tekstene er ikke så veldig annerledes: Sammenlign, Slå opp i ordbok, Snakk med sidemannen og lignende. Det vi savner er spørsmål som utfordrer elevene og krever refleksjon som skaper drøftinger i klassen.

Moment er etter vårt syn den boka som er svakest. Det har opphav i tekstutvalget og ikke minst i måten det faglige presenteres. Hvert kapittel starter hovedsakelig med fem til seks sider innledning som mer forvirrer enn opplyser. Forfatterne skriver “Vi har laget det norskverket vi selv ønsket oss i undervisningen”. Det at de ikke evner å se seg selv som elev, eller tenke som en elev, har gjort boka ustrukturert og lærestoffet vanskelig tilgjengelig – og at det er dette de selv har savnet, sier sitt.

Intertekst

ntertekst fra Fagbokforlaget er ei bok på 480 sider. Av disse er 314 sider fagstoff og av dem er 35 % på nynorsk. Tekstdelen er på 154 sider. Boka har et stivt omslag.

Retorikk er det første kapittelet i boka, og det kan virke som om målet er å repetere en del fra første klasse, et grep vi absolutt ikke har sans for. Kapittelet bruker for langt tid på banale ting innen det kommer i gang. Når det først er i gang, viser det en god progresjon i forhold til første klasse.

Språklig er det veldig omstendelig, det brukes mange ord, lange setninger, boka er prega av svært mange farger, rammer, parenteser og kursivert tekst. Dette skaper et rotete preg.

Når det skrives om å diskutere og drøfte, er det lagt opp svært personlig. Det skrives om at vi skal kommunisere, diskutere, drøfte, argumentere og så videre, men brått endres fokuset fra den personlige stilen til å bli upersonlig. Da brukes det blant annet man eller den ubestemte artikkelen en. Dette skaper et rotete, flatt og upersonlig språk, og innbyr slett ikke leseren til å bli en medspiller.

Setningsbindinga i boka er god. Likevel fant vi en rekke steder setninger som starter med og eller men. Vi har alle lært at de sideordnende konjunksjonene binder sammen setninger. Det at det har sneket seg inn en bruk der orda også står i starten av setninger, skaper dårlig setningsbinding og en feil leserytme. Det at disse feila også har sneket seg inn i lærebøkene, er trist. 

Det faktum at det fokuseres på presentasjon gjennom tale, er smart. Det som likevel slår oss, er hvorfor alle forlag absolutt skal ha elevene til å foredra om kjedelige emner. Her kaller de det påvirkning av norsk språk, hva nå det måtte være. I tillegg er det tydeligvis kun en eneste god taler i hele verden – Barack Obama – iallfall om vi skal tro lærebøkene.

Skriftlig kommunikasjon er det andre kapittelet og åpner med et bilde av en stolpe med veiskilt fra Alta. Det er festa 25 ulike skilt til stolpen i noe som ligner et komplett kaos. Slik føles også dette kapittelet. Det starter med mer repetisjon fra første klasse, denne gangen språkfunksjonene, siden kommer kreativ tekst, virkemidler, informativ tekst, argumenterende tekst, reklame, litterær analyse, skriveprosessen, retorikk (igjen), kildebruk og avslutter med flere modelltekster.

Digitale tekster er et kapittel som vi ikke i det hele tatt får tak på. Det ligner svært mye på det samme rotet som var i det forrige kapittelet, og inneholder film, retorikk (enda en gang) og presentasjon.

Folkedikting, mytar og samtidstekstar åpner del to av boka kalt litteratur og verdier. Nå endrer boka seg fra å være rotete til å bli strukturert. Dette er nemlig et glimrende kapittel. Selv om for eksempel sagn presenteres veldig grundig, er det satt opp som et innblikk. Det gjør det enkelt for lærer å la elevene fordype seg i lærestoffet uten selv å bruke mye tid på det.

Forlaget har truffet innertieren ved at språket er herlig direkte, enkelt og lettlest. Boka kobler verdier til gode tekster som er aktuelle også i dag, og de trekker linjer fram til vår tid. Delen med psykoanalysen og Freud og Jung er smart, selv om Freud slett ikke er en slik helt innen feltet som boka antyder. Nyere forskning viser vel heller det motsatte. Uansett er det psykologiske aspektet og det jungianske arketypiske viktig å belyse og å lære.

Litteraturhistorien, ja vi slår sammen alle kapitlene fra middelalderen på 500-tallet til nasjonalromantikken i 1850-åra. Dette er definitivt bokas beste del. Det er et glimrende språk, det er lettlest, men også krevende for den som vil fordype seg, og det er rett på sak. Teksteksempla, forfatterne, bildene, emna og ikke minst linjene opp til vår tid med aktuelle filmer, musikktekster og litteratur, er forbilledlig. Her kan lærerne meske seg i moderne filmer og musikk og skape et univers som vil lokke elevene inn i en kulturell tekstverden som de for alltid vil huske og ha bruk for.

Forestillinga om det norske er laget som ei tidsreise – meget snedig og meget selvforklarende. Her får boka virkelig fram hvordan det norske skapes, hva som er det norske og hvordan det over tid er endra (det er iallfall det vi tror). Bildet som Knud Knudsen har tatt i Lærdal, er et bilde som vi er forelska i. Det viser Norge mer enn 100 år tilbake. Det er sånn vi var – det er sånn vi er, for dette er så definitivt oss – og en bekreftelse på Herders teorier. Sett i lys av andre samfunn ikke så veldig langt fra oss, ser vi hvilket kvantesprang vi har gjennomgått i løpet av litt over en generasjon. Skulle vi trekke linjer til den urettferdige verdenen og la alle nasjoner gå fra det "stadiet" til der vi er i dag, vel, verden har ikke nok av noe til å klare det.

Språkhistorie er de to siste kapitlene, først norrønt og deretter den resterende språkhistorien. Det kan nok på mange måter være greit at de står her, men vi mener likevel at de burde stått sammen med litteraturhistorien. Det har lett for å bli gjemt og glemt plassert slik. Det å finne tekster fra litteratur-perioden og trekke linjer mellom språk og litteratur, er et gjennomgående savn også her.

Tekstene er mange og gode. Særlig har forlaget jobba for å finne tekster som kan knytte linjer mellom dagen i dag og litteraturhistorien. Derfor er både hip-hop og svartmetall med, i tillegg til Laleh og Jakhelln. Sigurd Fåvnesbanes saga er et glimrende valg, det samme kan sies om Nick Cave.

Når det gjelder spørsmål til tekstene, fins det noen vi slett ikke synes noe om, som Skriv et juleevangelium …, Skriv ei novelle … Vi liker at spørsmåla utfordrer de analytiske evnene, at de krever refleksjon og at de legger opp til litterære drøftinger i klassen. Språklig er spørsmåla rimelig gode, selv om boka skriver 1980-tallet når det skal skrives 1980-årene, det er også en god del redundans, fryktelig mange unødvendige ord og noen ordstillinger som får komiske utslag som 1 Når skrev Wergeland dette diktet? Hvordan preger det motivet i diktet? og denne … norskspråklige rockebølgen på 80-tallet, men de hentet også inspirasjon fra britene og gruppa Gatas Parlament.

Intertekst er ei herlig lærebok. At også nettsidene har et omfattende og godt innhold som er gratis, plasserer boka helt i tetsjiktet. Joda, de første kapitlene er svake, men så er det heller ikke der vi starter. De aller fleste lærerne starter nok med middelalderen. Vi må liksom komme i gang med litteraturhistorien. Retorikk, Det norske og Verdier er emner vi legger mellom periodene. Når det gjelder tekster, klarer ikke de andre bøkene til sammen å slå Intertekst en gang, den er rett og slett i en særklasse – og dette “er boka slik vi ville hatt den” med noen få justeringer.

Panorama

VG2 PanoramaPanorama fra Gyldendal forlag er ei bok på 388 sider. Av disse er 210 sider fagstoff og av dem er 27 % på nynorsk. Tekstdelen er på 164 sider. Boka har et mykt omslag.

Litteratur og kultur er åpningskapittelet i boka og tar for seg periodene fra middelalderen og fram til romantikken. Boka deler periodene etter århundrer. Det er et klokt valg å starte med litteraturhistorien, som jo er det dominerende på VG2.

Det er behagelig å lese Panorama. God luft på sidene, korte tekstbolker, mange fotografi, margtekster, tidslinjer og underveisspørsmål. Alt er satt med sort skrift på hvit bunn, bortsett fra underveisspørsmåla som er skilt ut i rammer med en blågrå bakgrunn.

Spørsmåla etter kapitlene er gode, og er delt inn i reine faktaoppgaver, oppgaver som krever refleksjon og oppgaver som krever skriftlige eller analytiske evner, for eksempel.

Det boka med fordel kunne hatt med, var en periodeoversikt som både Intertekst og Grip teksten har. Dette gir elevene en mulighet til kjapt å få oversikt over hva det er de skal kunne – dessuten er det herlige oppslagsdeler.

Språk og språkhistorie kommer like etter litteraturhistorien. Vi kunne tenkt oss at språkhistorien var implementert i perioden, og at forlaget i større grad kobla språk og litteratur både gjennom tekst og språkspørsmål. Boka gjør delvis det når den behandler språket på 1800-tallet.

Boka trekker hele tiden linjer fram til i dag, det gjør den gjennom å referere og vise bilder fra folkedans, ulike TV-serier, musikk, filmer, tegneserier, musikkvideo og andre moderne uttrykk.

Setningbindinga er rimelig god, men også i denne boka dukker de meningsløse setningsinnlederne og eller men opp. Også dette forlaget bruker en god del en og men som erstatter for personlige pronomen.

Litterære linjer er kapittel tre. Et herlig konkret kapittel som omhandler det norske, verdier og fortellemåter. Riktignok syns vi det går litt hurtig i svingene, og vi kunne med fordel tenkt oss at boka dvelte noe mer med Det norske i dag. I tillegg burde forfatterne tydeligere fått fram forskjellene, eller likhetene, med tidligere tider og i dag.

Verdier og fortellemåter har noe av det samme problemet. Det er nesten sånn at så fort vi har starta lesinga, er vi også ferdige. Akkurat dette kapittelet hadde stått seg om det fikk tre-fire sider mer til å utfolde seg slik at verdispørsmålet kom tydeligere fram i ulike tekster. Det er rett og slett for svakt.

Å forstå tekster er bokas retorikk og analysekapittel. Vi liker at boka går forsiktig fram og repeterer appellformene ved å kreve mer analytisk arbeid. Boka griper ikke inn i målet for tredje klasse, men legger heller føringer for hvordan elevene må tenke når de til neste år skal utføre komplette analyser.

Kurs er kapittel fem. Det er hovedsakelig beregna for selvstudium, og vi får ikke helt tak på hva i all verden forlaget har tenkt. Elevene får en oversikt over å skrive novelle, å analysere novelle, å skrive korttekst, å analysere sakprosa eller digitale tekster. I tillegg har forlaget lagt inn diskusjon og faglig samtale. Den første delen er usedvanlig abstrakt og vanskelig tilgjengelig, og den siste delen er formelt sett noe som bare burde vært tilbudt lærerne.

Verktøykassa er innom muntlig, skriftlig og lesing og er beregna på ei blanding av selvstudium og lærertimer.  Vi får ikke helt tak på dette kapittelet heller, og syns det er alt for heseblesende. Oppsettet er ikke like rolig og oversiktlig som resten av boka, og de fleste sider er betydelig mer rotete der det er en rekke figurer og fotografi som virker plassert som tilfeldig fyll.

Tekstene er mange og gode. Riktignok har vi lest mange av dem tidligere. Boka klarer ikke helt å knytte linjer mellom dagen i dag og litteraturhistorien, selv om det er noen gode forsøk. Det gjelder for eksempel John F Kennedys legendariske tale Ich Bin ein Berliner. På en vellykket måte knyttes den til gatekunst i retorikk-kapittelet.

Når det gjelder spørsmål til tekstene, eller oppgaver som forlaget kaller dem, er de gjennomgående gode. Hovedsakelig er de knytta til det analytiske, og har en vanskegrad tilpassa trinnet.

Bokas siste sider er et forfatter- og stikkordregister. Det siste er vi ikke voldsomt imponert over, da en rekke vesentlig ord er glemt, som anafor og appellform for å ha nevnt et par.

Panorama er den boka som er tynnest og har færrest sider. Den stutte og presise formen er svært vellykka. Da vi i sted skrøt av at boka er lett å lese, betyr selvsagt også den rett på sak-stilen mye. Det er tydelig at forlaget har tatt den språklige utviklinga til seg ved at vi leser mye, men stadig kortere tekster. De må ha tenkt noe sånt som at “vi skal iallfall ikke trøtte elevene meg utenomsnakk – i stedet går vi direkte til poenget”. Problemet med boka er at det i et par kapitler rett og slett blir for lite tekst og for lite faglig innhold. Panoramas pre er Smartboka, Smart Time og Ressursbanken – på det området er Gyldendal gode.

Helt til slutt

Alle bøkene bruker punktlistene feil ved at de hovedsakelig bruker ordenstall. Den riktige bruken er uten punktum og for eksempel ved bruk av parentes som skilletegn.

Det har også sneket seg inn en merkelig måte å bruke infinitivsmerket på i ordstillinga å ikke. I alle bøkene finner vi konstruksjonen, som Hva frykter han mest ved det å ikke være …, men hun velger å ikke gjøre det likevel … for å ha nevnt noen. Det verste er at elevene repeterer disse feilene.

I alle bøkene er hunkjønnsord erstatta av hankjønnsord, og det er fristende å trekke fram noen ord fra Øverland som sier at “landsmålet er av uvurderlig betydning for vår felles kultur”. Selv var han for den danske varianten riksmål, men så likevel at hetsinga av nynorsken var en forfeila politikk. Ønsket må være at de som bestemmer innenfor forlaga, ser at det å hindre de tre kjønna, er å ødelegge vår kulturarv. Forlaga “tar morsmålet fra våre barn”.