VG1-lærebøkene i norsk for studieforberedende er ujevne

VG1-lærebøkene i norsk for studieforberedende er ujevne

I fjor fikk vi ny læreplan i norsk, og med det kom det nye lærebøker. Dette er første artikkel i en serie på tre, og her tar vi for oss bøkene for VG1. De to neste artiklene tar for seg bøkene beregnet for VG2 og VG3 så snart alle bøkene er gitt ut. Det fins fire kandidater: Moment fra Cappelen Damm, Intertekst fra Fagbokforlaget, Panorama fra Gyldendal og Grip teksten fra Aschehoug. Alle bøkene har mykt omslag, bortsett fra Intertekst. Panorama og Moment har satsa på storformatet, mens Grip teksten og Intertekst er mer tradisjonelle i så måte. De fire bøkene er forseggjorte, har rolige og tiltalende omslag, bortsett fra det rotete til Intertekst. Nå betyr neppe omslaget det store, men sistnevnte omslag skaper et uryddig og kaotisk bilde - og ligner mer et omslag til ei håndarbeidsbok i grunnskolen.

Valg av skrifttype og skriftstørrelse har mye å si for lesbarhet. Det fins en rekke proporsjonale skrifttyper, men særlig Calibri, Arial og Verdana brukes av mange fordi disse gir økt lesbarhet. Det er bare Panorama som har tatt dette hensynet. De har også valgt å gå opp i skriftstørrelse. Når de i tillegg har valgt storformatet, gir det ikke bare økt lesbarhet, men også ei bok som tekstlig virker "lettere", da det er mye større innslag av "luft" på sidene.

Alle bøkene har investert i gode fotografi, både som innledning til kapitlene, og ved at fotografi fyller ut, forklarer eller brukes som oppgaver i margene eller i brødteksten. Bortsett fra Moment. Det er ei tekst-tung lærebok som mange lesesvake vil slite voldsomt med. Det fins noen sporadiske bilder, men mange av dem er banale og mangler bildetekst. Det virker som bildene i Moment er plassert som fyllstoff og ikke for å utdype eller forklare fagstoffet.

Moment

VG1 MomentBoka fra Cappelen Damm er på 504 sider. Den åpner med et forord til lærer før innholdsfortegnelsen. Hvordan de har tenkt å bygge opp en god kompetanse i muntlig, lesing og skriving hos elevene, er ikke lett å få tak på. De to første kapitlene er usedvanlig generelle og favner hele norskfaget, og burde vært tatt bort eller omstrukturert. Det tredje kapittelet om virkemidler er et strålende kapittel, men det er heller ikke der vi starter. Når det så i tillegg viser seg at mye av det som sies i kapittel tre, kommer igjen i kapittel syv, burde de være slått sammen. Kapittel fire er retorikk og kapittel fem - som burde vært åpningskapittelet – handler om argumentasjon.Språklig skiller Moment seg også ut. Boka er gjennomgående skjemmet av et generelt og teoritungt språk. Det tar fryktelig langt tid før den kommer til poenget, og ofte roter den seg inn i et emne den setter seg fast i:

Når vi skal vurdere argumentasjonen i en sammensatt tekst som reklame, må vi studere samspillet mellom tekst, layout og bilde. Hvilke deler består den sammensatte teksten av? Inneholder den for eksempel en overskrift, ett eller flere bilder og en skriftlig tekst? Hvordan er de ulike delene plassert i forhold til hverandre? Er det bildet som vekker størst oppmerksomhet, er det bruken av fargene som går igjen i tekst og bilde, eller er det en stor og fengende overskrift? Hvordan utfyller de ulike delene hverandre? For å forstå helheten i den sammensatte teksten, må vi altså finne ut hva slags informasjon vi får gjennom de ulike utrykkformene i teksten, og deretter vurdere hvordan disse uttrykksformene henger sammen. Dette kaller vi informasjonskobling. Sier for eksempel den skriftlige teksten og bildet omtrent det samme, eller er det vanskelig å se sammenhengen mellom de ulike tekstelementene? Vi skiller mellom to hovedformer for informasjonskobling – utdyping og utvidelse. Når de ulike uttrykksmåtene sier nesten det samme, kaller vi det utdyping. Det kan være bildetekst som forklarer hvem vi ser på bildet, eller en produktreklame der vi ser et bilde av produktet og den skriftlige teksten forteller hva produktet inneholder eller kan brukes til. Med utvidelse menes at de ulike uttrykksformene utvider meningsinnholdet til hverandre … (side 116).

 

Dette er en tekst som sikkert passer for en lærer, men for en elev er det håpløst. Forfatterne tar opp alt for mange emner, og dessuten fins ingen bilder eller annet som støtter opp om det de ønsker å få fram.

Andre ganger prøver de seg på ei oppsummering, men ender i et "tungt" språk. Som for eksempel på side 99:

Til slutt i dette kapittelet har vi presentert retorikk som en grunnleggende modell for å produsere egne tekster og forstå andres. Vi har også avgrenset denne modellen. Den gjelder ikke alle tekster eller all kommunikasjon, men først og fremst kommunikasjon man skal oppnå noe bestemt med, som skal framføres overfor mennesker man ikke kjenner godt, og som man forbereder.

Vi er sikre på at forlaget har hatt en intensjon om å skape ei elevvennlig lærebok, og det forundrer oss at forlaget ikke selv har sett at boka til tider er snarere det motsatte.

Grip teksten

Grip tekstenBoka fra Aschehoug er på 462 sider. Alle kapitler starter med et dobbeltsidig oppslag. Et stort fotografi, kapitteltittelen og kort hva eleven skal lære. Kapittel én handler om tekstene omkring oss, og er for generelt. Kapittel to handler om det muntlige, og kapittel tre om det å lese og skrive.

Starten i første klasse dreier seg ofte om å skape et fellesskap og en trygg verden der alle meninger skal bli hørt. Grip teksten kan aldri ha vurdert dette, til det er boka for ustrukturert. For eksempel er det å kaste elevene ut i muntlige presentasjoner like etter oppstart, noe få lærere gjør. Gjør de det, skjer det som regel bare den ene gangen. I stedet jobbes det med å lære dem å kommunisere og argumentere.

Det største ankepunktet mot Grip teksten er nettopp strukturen. Ideen med å strukturere boka etter grunnleggende ferdigheter er sikkert god på papiret, men fungerer ikke i virkeligheten.

Språklig er Grip teksten noe bedre. Boka har et til tider teoritungt språk, og det tar også lang tid før den kommer til poenget, eller den roter seg inn noe den ikke kommer ut av:

"Jeg ble ikke lei meg for det du sa, men for måten du sa det på." Dette utsagnet forteller oss litt om et annet vesentlig trekk som skiller muntlig språk fra skriftlig, nemlig "måten" ordene blir sagt på. I talespråket kan vi justere og supplere, ja til og med forandre ordenes betydning ved hjelp av tonefall, mimikk og kroppsspråk. Dette er auditive og visuelle uttrykk som altså har betydning i seg selv. Kroppsspråk og mimikk betyr mer enn folk flest er klar over. Kroppsspråket kan formidle et sterkere budskap enn ordene i seg selv. Et vennlig ansiktsuttrykk og en hyggelig stemme forteller at vi har en velvillig og positiv innstilling til mottakeren. Men stemmen og kroppsspråket kan også brukes negativt. For eksempel kan et tilsynelatende positivt utsagn som "Klart du kan bli med", oppfattes negativt dersom det blir fulgt av et surt blikk og et likegyldig skuldertrekk. Da får mottakeren et selvmotsigende dobbeltbudskap. Bruk av mimikk og kroppsspråk kan dermed være en særdeles utspekulert måte å mobbe på – vi sier jo ikke noe galt! Vi har lett for å tro at kroppsspråk er noe alle mennesker har felles. Og mye er felles, særlig ufrivillig kroppsspråk som skyldes kroppslige funksjoner, som gjesping når man er trøtt. Men kroppsspråk bygger også for en god del på … (side 33).

Problemet oppstår når denne tekstbiten er satt sammen med fire ganger så mye tekst på et dobbeltsidig oppslag uten fotografi eller illustrasjoner. Alle har problemer med å strukturere informasjonen, og når det kun er tekst, blir det ekstra vanskelig med så mye informasjon å forholde seg til. Dette er et gjennomgående problem i boka.

Grip teksten har noen flere fotografi, men preges særlig av et delvis rotet oppsett. Boka er full av tabeller – det kan være forlaget mener at det hjelper til med å strukturere stoffet – noe de har rett i. Problemet er delvis tabellene, men særlig bruken av farger. Tabellene består av fire-fem farger, brødteksten er satt i sort, men den stykkes opp av sitater som er satt i en blånyanse, mens punktlister er markert med røde punkt og tenkepauserammene har rød skrift på grønn bunn. Sammen skapes et salig virvar, og det hele virker fryktelig rotete.

Intertekst

VG1 IntertekstBoka fra Fagbokforlaget et på 474 sider. Den åpner med noen ord til eleven og ei innledning før innholdsfortegnelsen. Det første kapittelet er Oppstart – et kapittel som favner mye, men er generelt, deretter Tekstene rundt oss, Lesing for opplevelse og læring og Skriv!

Det er en underlig struktur i denne boka også, og det virker som om det er de grunnleggende ferdighetene som har vunnet. Sett fra et læringsperspektiv, er ikke det et optimalt valg.

Boka framstår som faglig gjennomarbeida. Det er en rekke gode fagtekster som forsterkes av utheva sitat, margtekster og bilder. Også denne boka skjemmes noe av et svulstig språk, og fagtekstene kunne med fordel vært klippet en god del ned. Det forfatterne derimot er flinke til, er å stille jevnlige oppfølgingsspørsmål til eleven etter hvert som han eller hun leser. De tvinger elevene til å reflektere omkring enten det de har lest eller et beslekta emne. En annen fordel med boka er kapittel seks om virkemidler. Det er et gjennomarbeida og faglig godt kapittel.

Panorama

VG1 PanoramaBoka fra Gyldendal er på 422 sider. Den overrasker ved å gå direkte til innholdsfortegnelsen. Deretter fire sider som forklarer boka, før det kommer fire kapitler: Bruk språket, Tekstene omkring oss, Språk og identitet og Samansette tekstar.

Den ultimate oppbyggingen av timene i norskfaget finner du i “Panorama”. Kommunikasjon, språkfunksjon, retorikk og argumentasjon, er emnene som boka fokuserer på. Dette er emner som er gode når det skal bygges et norskfaglig klassemiljø der alle kan delta på det nivået de er. Fagstoffet er presist og enkelt forklart, slik at det er lett for lærer å bygge kompetansen.

De svært nedklipte fagtekstene og det presise språket er et dristig valg. Det oppfattes som noe helt nytt, og gjennom dette befester Gyldendal posisjonen som et innovativt forlag.

Det mest negative med boka, er deler av kapittelet Språk og identitet. Grammatiske særtrekk ved norsk og andre språk, er bra. Problemet finner vi i resten av kapittelet. Delen med analytisk og syntetisk språk er vanskelig. Delen som omhandler setningsskjema og morfologi er svært avansert og knapt brukbart i videregående skole.

Likevel, ut fra et elevperspektiv, er Panorama i en klasse for seg. Boka skiller seg ut ved å ha tatt bort alt tørrpratet som de andre bøkene skjemmes av. Dessuten er teksten strukturert i mindre "bolker", det er mye "luft" på sidene, gode margoppgaver, og det er lett for leseren å få tak i lærestoffet.

Noen lærere som ikke finner det de er ute etter, kan muligens komme med ei innvending, men nå er dette en gang ei bok for eleven! Dessuten kan lærere fylle på fra det kunnskapshavet de har bygd opp. I kapittelet om tekstene omkring oss har forlaget i delen om "Kulturmøter og kulturkonflikter" gått i lengste laget med å forkorte teksten – den biten er latterlig stutt.

Tekstutvalg og spørsmål til tekstene

Moment (170 sider med tekster) sitt tekstutvalg er usedvanlig snevert. Det er en enorm bredde i sakprosaen, mens det skjønnlitterære utvalget er svært skrint. Det er for eksempel bare funnet plass til fem noveller.

Boka har førlesningsspørsmål, men av den banale typen, som Hva er et morsmål? Hva er en metafor? Hva er en prolog? Dette er kunnskap som forlaget med stor fordel kunne gitt som margdefinisjoner. Når du skal stille spørsmål til en tekst før du leser den, bør det innby til refleksjon og drøfting. Det skaper levende timer og er både læringsfremmende og -dannende. For eksempel: Hvordan forstår du ordet fordommer, og hvilke fordommer er typiske i det miljøet du er en del av?

Når det gjelder spørsmål til tekstene, er Hva slags … en ofte benytta innleder til et spørsmål, eller elevene skal finne ord eller skrive sin egen versjon. Jeg savner virkelig at Cappelen Damm tar faget norsk på alvor, at de bruker faguttrykk, ber om tema, motiv, språklige virkemidler og så videre med hensikt i å bygge en god tekstlig kompetanse sammen med en analytisk forståelse - tross alt er dette ei bok som skal brukes i studieforberedende klasser i videregående skole, og ikke i åttende klasse i grunnskolen.

Grip teksten (132 sider med tekster) er tekstlig bedre, har flere samtidstekster med tema som appellerer til ungdommen, og boka har også gode spørsmål til noen av tekstene. Selv om boka i økt grad legger opp til ei analytisk tilnærming til tekstene, mangler den førlesingsspørsmål. Ofte opplever vi også at det til noen av tekstene knapt er spørsmål. Boka virker rett og slett ikke å ha en tekstfaglig grunntanke som den bygger på. Det positive er at det fins enkelte diskusjonsspørsmål, som Kan du være helt "alminnelig" og "nesten usynlig"? Diskuter om diktet kan ses som en allegori ...?

Panorama (162 sider med tekster) har en del gode tekster, men alt for mange av dem har vi møtt tidligere. Dessuten er noen av tekstene svært banale; morsomme dikt, figurdikt og svært korte dikt. I tekstdelen har forlaget bestemt seg for å spare papir, derfor dynger de på med mange tekster og oppgaver på sidene. Når de i tillegg har lagt inn forfatterpresentasjoner i margen, og skilt dem ut med ei ramme, blir det svært rotete.

Spørsmåla - eller oppgavene - som forlaget har valgt å kalle dem, er i kategorien med de to forrige bøkene. Hva handler diktet om? Er det noen formuleringer du … Det fins flere skriveoppgaver og oppgaver som spør om hva eleven forventer at teksten skal handle om, men få diskusjonsoppgaver som stimulerer eller leder til refleksjons- og drøftingstrening. Det fins heller ingen førlesingsspørsmål, og tekstdelen virker rett og slett noe tilfeldig sammenrasket.

Intertekst (171 sider med tekst) er den som skiller seg mest ut. Tekstutvalget er bredt, spenstig og spennende. De har en konsekvent analytisk tilnærming, noe som gir seg utslag i ei homogen linje. Det er tydelig at forlaget har satsa hardt på tekstdelen og har knytta til seg personer med frisk erfaring fra videregående skole og representanter fra Lesesenteret. Alle tekster starter med førlesningsspørsmål. De innbyr til en god diskusjon i forkant av tekstlesninga: Diskuter uttrykket "Språk åpner dører".

Spørsmåla til tekstene er presise, og gjennom dem søker forlaget å bygge opp en norskfaglig kompetanse hos elevene. Det klarer de gjennom konkrete spørsmål som krever analytisk eller tekstfaglig kunnskap. I tillegg legger også spørsmåla opp til diskusjon og refleksjon. Forfatterne er flinke til å aktualisere emna som skal diskuteres; Er virkelig alt du leser på skolen preget av tvang? Diskuter og reflekter. De er relevante for faget, ungdommen og situasjonen i Norge: Diskuter om teksten presenterer et kulturmøte eller en kulturkonflikt. Ikke bare bygges elevenes tekstkompetanse, men også deres muntlige kompetanse og evnen til å drøfte og argumentere.

Avrunding

Helt til slutt et hjertesukk om det kjønnsløse språket. Det er ei trist utvikling at alle forlaga har redusert norsk til et tokjønnsspråk. Det er sært og inkonsekvent med ei lærebok som i nynorskdelen viser et språk med tre kjønn, og i bokmåldelen opererer med to kjønn. Ei norskbok skal favne mangfoldet, vise det særegne ved norsk, og heller være et foregangsverk, enn nok et verk som tilpasser seg riksmålet. I så måte faller alle bøkene igjennom - og en norsklærer tar seg i å undres hvem i all verden det er som har tatt dette “meningsløse” valget.