Grensesnittet mellom teknologi og mennesker

Eldar Dybvik

Eldar Dybvik

BETT er en britisk teknologi- og utdanningsmesse med over 400 utstillere og nesten like mange seminarer og foredrag.

Etter mange års IKT-tørke på jobb hos Fylkesmannen kom jeg meg endelig hit i 2017. Noe av det beste med å være fri fra Statens målstyring, tro på klasserommet, tester, rapportering, tilsyn og kontroll er muligheten til tenke som jeg vil, dra hvor jeg vil og prioritere som jeg vil. Befriende og fruktbart.

BETT blir ikke akkurat dørene rent ned av folk fra departement, direktorat og Fylkesmannen. I linja holder man seg fortsatt stramt til det gamle. Dumt naturligvis. For det skjer så mye spennende utenfor.

Dumt også at teknologidelen og framtidstenkningen i for stor grad overlates til nerdene i senter for IKT i Utdanningen og deres meningsfeller. De får noe penger til å holde på med sitt, bare de ikke lager for mye støy i systemet. På BETT holdt de seminar; Nordic BETT.

All honnør til IKT-senteret. Men med all respekt. Arbeidet deres famler med fotfestet og framstår som hjelpeløst på respons og gjennomslag. Det minner unektelig om litteraturens Don Quijotes kamp mot vindmøller, som i overført betydning blir sett på som idealist eller drømmer med manglende virkelighetssans.

På Nordic BETT presenterte IKT-senteret blant annet rapporten Horizon2017. Den problematiserer på en overtydelig måte rådende skoletenkning, og skisserer behov for forandring på kort, mellomlang og lang sikt. Framtidsperspektivene krever endringer som kommer til å bli vanskelige (difficult) og direkte vonde (Wicked) for systemet vi holder oss med.

Wicked låter ikke bra. På engelsk finner du følgende synonymer: evil, bad mischievous; vicious, malicious; severe; unjustified; dangerous; unpleasant. Hva det kan bety på norsk, tør jeg nesten ikke tenke på. Men det høres altså veldig vondt ut. I Horizonrapporten blir Wicked omtalt slik: Those that are complex to even define, much less address.

Ikke så rart kanskje. Utdanningssystemet er ikke i nærheten av å ta konsekvensen av at vi lever i en digital tid, med digitalt innfødte barn og unge. Og det er få tegn på at politikere og myndigheter vil ta den nye tiden innover seg. For det krever bevissthet om at lærernes kunnskap ikke lenger kan sette grenser for hva de unge skal lære og hvordan. Læring skjer over alt. Hele tiden. Grensene mellom skole og verden utenfor blir visket ut. Det samme med grensen mellom det målbare og det artistiske kunstneriske. Mellom virkelighet og det virtuelle. Mellom skolebygg, skoletid og verden utenfor. Mellom tradisjonelle analoge ferdigheter og det nye digitale språkspekteret. Mellom etablert sannhet og fake news. Hva gjør skolen med det?

Utviklingen av digitale teknologi krever at man bygger broer mellom det virtuelle livet og det virkelige livet. Hvordan fylle mellomrommene der mennesker har hatt lett for å falle på den ene eller andre siden? Enten som realist eller humanist? Myk eller hard? Teknolog eller filosof? Kunstner eller forsker? Hode eller hjerte? Det er en stor og voksende oppgave. Nerdene kan ikke lenger begrense seg til teknologi. Nasjonale myndigheter kan ikke lenger overse den.

Men hvordan konstruere de nødvendige broene? I fagterminologien finnes et uttrykk for dette gapet, eller broene om du vil: Uttrykket er VOID.

Hva VOID betyr er forklart og omtalt i visjonen for firmaet Void as i Oslo. : Constructing bridges across the void that separates our virtual lives from real experiences. VOID jobber in the intersection between design, architecture, art and technology.

Den israelske ”Stortenkeren” Yuval Noah Harari er opptatt av det samme. I et intervju med Morgenbladet i januar 2017 sier han at menneskene trenger svar på de aller største spørsmålene for å ta kloke avgjørelser. Hans nye bok Homo Deus. A brief history of tomorrow, tar opp de dilemma og muligheter som følger av den raske teknologiske utviklingen.

”Når du bygger en kunstig intelligens eller en selvkjørende bil; må du med ett begynne å tenke over spørsmål som: Hva er bevissthet? Hva er fri vilje? Spørsmål som ingeniører tidligere ikke har brydd seg om i det hele tatt”.

Det var dette dilemmaet mellom teknologi og det menneskelige som jeg opplevde preget BETT2017. Mange av utstillingene snakket om det digitale klasserommet og viste løsninger som raffinerte det tradisjonelle skolekonseptet. Kjempen Hewlett Packard mente de hadde konstruert The Optimized Didigtal Classroom. Det så ut akkurat som et vanlig klasserom, bare at alle satt i bussformasjon vendt mot læreren med computere og trykknapper på pulten. Men mange av foredragene problematiserte dette konseptet ut fra det samfunnet og de barna som vokser opp nå. De tok til orde for at vi nærmer oss grensene for den tradisjonelle skolemodellen. Men hva skal vi erstatte den med?

Harari mener at teknologien ikke uten videre behøver å ta styringen og mulighetene fra oss til å være mennesker. Men det er en fare. Han skiller mellom intelligens, som vi kan putte inn i maskinene og robotene, og bevissthet, som er noe helt annet.

Kort sagt er intelligens evnen til å løse problemer, og bevissthet er evnen til å føle; følelser, sansninger, sinnsbevegelser. Hos mennesker går intelligens og bevissthet sammen.”

Det farlige, sier Harari, er altså ikke teknologien, men maktbegjæret hos våre ledere. Også skolemyndigheter. De er redde for å miste styringen og kontrollen. Det er der kilden til feilene ligger. Og motsatt er det der muligheten for de som vokser opp ligger til å skape en nye type samspill. Til å gjøre verden til et bedre sted. Det er derfor IKT har blitt så viktig.

Hovedgrunnen til å satse på den digitale skolen er altså at teknologien gir ungdommene anledning til å tumle med de store spørsmålene i Formålsparagrafen. Eller sagt med andre ord; Hvordan påvirker vi den teknologiske utviklingen slik at den bidrar til en bedre verden?