Vurderingstyranniet

Eldar Dybvik

Eldar Dybvik

Jeg har lest stortingsmelding nr. 28 Fag - Fordypning - Forståelse. En fornyelse av kunnskapsløftet. Det er den tynneste stortingsmeldingen jeg har lest. Grunnen er todelt. Det er lite nytt.  Og det som er nytt, er gode intensjoner, som nesten uten unntak blir kvalt i møte med gjeldende vurderingstyranni, som er foreslått videreført og forsterket.

Innledningsvis vedgår departementet at dagens skole ikke har fanget opp den teknologiske eller samfunnsmessige utviklingen. Kunnskapsløftet har heller ikke løst utfordringen med at mange unge finner skolen meningsløs.  10 år etter innføringen er det like mange elever som slutter eller blir utstøtt av skolesystemet som i 2005. Og de som blir, er dynket ned i et evigvarende prestasjonspress og økende prøve- og karakterkarusell. Skolen har blitt hovedleverandør av psykiske og fysiske plager for barn og unge. Ikke overraskende. Men var det kanskje også meningen?

Evalueringer av Kunnskapsløftet har vist at læreplanverket ikke henger sammen, og at læreplanene for fagene ikke reflekterer formålsparagrafen. I det daglige arbeidet legger skoler ensidig vekt på kompetansemål i fag når de planlegger og gjennomfører opplæringen. Noen av fagene fått klart forrang foran andre, både når det gjelder timetall, ressurser, oppmerksomhet og tilbud om etter- og videreutdanning. Skoleeiere landet over har innført en urovekkende rekke av nasjonale og lokale tester og prøver. Barna blir i «kunnskapsskolen» mest sysselsatt med lesing, skriving og regning, og holdes på plass der i alle år med såkalte grunnleggende ferdigheter, et begrep Ludvigsenutvalget foreslo å fjerne.

Danny Dorling har i boka Injustice vist bakgrunnen for tilsvarende prioriteringer i England. Han finner at eliten mener det er bortkastet å bruke tid og ressurser på å utdanne majoriteten i kunst, litteratur, musikk, språk, historie, ja til og med fysisk trening. Slikt blir kun presentert som viktig for det mindretallet som har økonomi eller sosial bakgrunn til å kunne nyttiggjøre seg det. Smaker det av nye klasseskiller?

Stortinget som vedtok ny formålsparagrafen i 2008 var opptatt av at den skulle brukes aktivt i skolehverdagen og styre det som skjer der. Men hittil er den knapt tatt i bruk. At man i 10 år har drevet norsk skole i strid med dens formål må karakteriseres som svært alvorlig, og et svik mot en hel generasjon av vår flotte ungdom.  Er det noe riksrevisjonen burde engasjere seg i?

Meldingen foreslår at det skal utarbeides en helt ny generell del av læreplanverket. Dette er greit, og nødvendig. Men så kommer det som slår beina under hele intensjonen med ny formålsparagraf og generell del:

Departementet ønsker likevel ikke at elevers sosiale og emosjonelle læring inkluderes i fagenes kompetansemål i større grad enn i dag, fordi disse ferdighetene ikke bør legges til grunn i vurderingen av elevens kompetanse i fag.

Denne motsetningen gjennomsyrer hele meldingen. I det foreslåtte opplegget blir det på grunn av vurderingstyranniet ikke plass til sårt tiltrengte vurderingsfrie rom. Det går ut over sosial og emosjonell utvikling, tverrfaglighet, kritisk tenkning og opplegg for samhandling og samarbeid. Alt skal som før tvinges inn i en ramme av skolefag fra en foreldet tid, der kun det som kan måles teller. Da hjelper det lite at departementet vil tydeliggjøre de tre temaene demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring som tverrfaglige temaer. For disse temaene henvises til å «være en del av læreplanene for fag der det er relevant», og «på fagenes premisser» som det heter. Man kan jo bare tenke seg hvor relevant det er å utvikle demokrati, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring på matematikkens premisser, med faglærere som kun har sin egen fagutdanning og tradisjon å støtte seg på.

Videre skal formålsparagrafen tvinges inn i en mål/resultat/ rapportkultur, styrt fra toppen.

De ulike aktørenes ansvar for opplæringen skal komme klart frem i generell del. Et aktivt skoleeierskap prioriterer, stiller krav, og legger til rette for støtte, utvikling og veiledning. En aktiv skoleeier har forventninger til at skolene utnytter kunnskapen om elevenes resultater og elevenes læringsmiljø som grunnlag for en diskusjon om, og gjennomføring av, målrettede utviklingstiltak. Læreplanverket .. skal bli et tydeligere grunnlagsdokument for kvalitetsutvikling for både skoleledere og skoleeiere.

Dette er en skummel utvikling. Den stjeler skolen fra barn, unge og foreldre, som skyves enda lenger ned i hierarkiet, med reduserte muligheter til å påvirke eget liv og utvikling. Det er også foreslått at 10 % av timetallet kan omdisponeres, også dette av skoleeier. Dermed vil skoleeier ta ytterligere ressurser fra de fra før underprioriterte fagene.

Ønsker vi en slik utvikling?

Det blir nå spennende å se om forslagene går gjennom, eller om folket nå har fått nok, slik at de står opp og tar  et lenge etterlengtet oppgjør med vurderingstyranniet i en skole med sterke hierarkiske, elitistiske og undertrykkende trekk.